Vitenskapelige bløffer: slik avsløres de

Vitenskap bygger på tillit. Når en forsker publiserer et funn, forutsettes det at dataene er ekte, metodene riktige, og konklusjonene støttet av bevis. Men noen ganger brytes denne tilliten — forskere lyver, eller lar uvitenhet få for stort spillerom, og resultatene som spres i fagbladene er feil fra grunnen. Å kjenne historiene om avslørt forskningsjuks er både fascinerende og viktig, fordi det gir innsikt i hvordan leseren selv kan vurdere kilder.

Den kanskje mest kjente vitenskapelige skandalen i moderne tid er vaksinekontroversen som startet med en artikkel fra 1998, ifølge Store norske leksikon. Legen Wakefield publiserte en studie som påsto at MMR-vaksinen kan forårsake autisme, ifølge PubMed. MMR-vaksinen beskytter mot meslinger, kusma og røde hunder, ifølge Store norske leksikon. Påstanden skapte skepsis til MMR-vaksinen, ifølge PubMed. Senere avdekket journalisten Brian Deer at Wakefield hadde skjulte økonomiske interesser og var blitt kontaktet av en anti-vaksine-lobby, ifølge PubMed. I 2010 publiserte General Medical Council en rapport mot Wakefield, og artikkelen ble trukket tilbake, ifølge PubMed.

I perioden 2011–2013 opplevde USA den største meslingepidemien på 17 år, og i 2013 ble 58 personer rammet av meslinger i en menighet i New York som avsto fra vaksinasjon, ifølge Store medisinske leksikon. Artikkelen skal handle om hvordan man selv kan lære å gjenkjenne røde flagg når noen fremstiller «vitenskapelige» påstander som høres altfor gode eller altfor dårlige ut til å være troverdige. Ved slutten vet leseren hvordan man sjekker kilder og kilder til kilder som en skikkelig kritiker.

Forskningssvindel og konsekvenser

Ifølge Store norske leksikon har en forsker opptrådt klanderverdig dersom han eller hun med viten og vilje bryter standarder for god forskningsskikk. Det kan handle om alt fra slurv til regelrett juks. Det siste anses som svært alvorlig, og i slike saker sier en at forskeren har opptrådt uredelig. Forskersamfunnet setter en høy terskel for å kalle en forsker uredelig, og det må kunne dokumenteres at det ikke var snakk om ærlige feil, men om grov forsømmelse eller et bevisst forsøk på villedning.

Piltdown-mannen: Beviset som aldri var ett bevis

I 1912 presenterte Charles Dawson fragmenter av en skalle og underkjeve funnet i et grustak nær Piltdown i East Sussex, og ifølge Wikipedia ble forfalskningen først avslørt i 1953 etter mer enn 40 år, da kjevebenet viste seg å tilhøre en orangutang satt sammen med sjimpanse-tenner og skallen til et moderne menneske, etter at mange eksperter hadde trodd at fragmentene var levninger av en ukjent tidlig menneskeform.

Fra slurv til juks

Ifølge Store norske leksikon kan brudd på god forskningsskikk handle om alt fra at forskeren har slurvet til regelrett juks. For å bedømme en forsker som uredelig må det kunne dokumenteres at det ikke var snakk om ærlige feil, men om grov forsømmelse eller et bevisst forsøk på villedning.

Systemet som fanger løgnerne

Forskning bygger på at andre skal kunne gjenta eksperimenter og få samme resultat. En viktig mekanisme er fagfellevurdering, som ifølge Store norske leksikon utgjør en hjørnestein i forskersamfunnets selvregulering. Artikler kan også bli trukket tilbake når feil oppdages, slik som artikkelen om MMR og autisme som ble trukket tilbake etter avsløringer om manipulerte data og interessekonflikter, ifølge Store norske leksikon.

Retraktering av artikler

Når forskningsjuks eller alvorlige feil oppdages, kan vitenskapelige artikler bli trukket tilbake. Dette er en av mekanismene for å rydde opp i uredelig forskning.

Fagfellesskapets kontroll

Ifølge Store norske leksikon er forskersamfunnets omfattende selvregulerende mekanismer det viktigste vernet mot uetisk forskning. Fagfellevurdering og internasjonalt samarbeid bidrar til å avsløre brudd på god forskningsskikk før de får store konsekvenser.

Brudd på forskningsetikk

Ifølge Store norske leksikon finnes det ulike grader av brudd på god forskningsskikk:

• Slurv og grov forsømmelse som bryter med etablerte standarder
• Regelrett juks og bevisst villedning av resultater
• Uredelighet, som er de alvorligste bruddene
• Ærlige feil, som skilles fra uredelighet ved at de ikke er forsøk på å villede

En god forsker er en skeptisk forsker

En god forsker stiller alltid spørsmål: Er dette resultatet sannsynlig? Hvordan vet man at dataene er ekte? Finnes det alternative forklaringer? Denne holdningen kalles vitenskapelig skepsis, og det er å kreve bevis. Når man leser om et vitenskapelig funn, bør man spørre seg selv: Hvor publiseres dette? Er det i et pålitelig fagblad? Hvem har gjort forskningen? Hvem betaler for den? Finnes det interessekonflikter? Har andre gjentatt resultatet? I Wakefield-saken ble det avdekket skjulte økonomiske interesser og manipulerte data, ifølge PubMed. Hvis en påstand er isolert og motsier tidligere forskning, er det grunn til skepsis. Dette er ikke negativt — det er vitenskapelig tenkegang.

Ærlige feil og uredelighet

Ifølge Store norske leksikon er det viktig å skille mellom ærlige feil og uredelighet. For å bli vurdert som uredelig må det dokumenteres at det ikke var snakk om ærlige feil, men om grov forsømmelse eller et bevisst forsøk på villedning. Forskeres rettsvern må sikres fordi en slik vurdering kan ødelegge karrieren.

Slik vurderer du kilder som en vitenskapelig kritiker

Start med å spørre: Hvor kommer denne påstanden fra? Hvis det bare er en blogg eller en enkelt kilde som sier det, bør man være skeptisk. Hvis det er rapportert i oppslagsverk, sjekk kildene — er det fagartikler fra pålitelige tidsskrifter? Hvis det er en artikkel i en avis, sjekk om avisen siterer faktiske fagpersoner. Gode journalister kilder vitenskapelige påstander til forskere og fagblader med fagfellevurdering.

Dernest: sjekk hvem som sier det. Er det en faktisk forsker med publikasjoner på området, eller er det en som selger produkter basert på påstandene? Søk etter forskerens navn i akademiske databaser for å se publikasjonshistorikken. En forsker med mange publikasjoner i anerkjente tidsskrifter har ofte større troverdighet. Se også etter datoer. Vitenskap utvikler seg konstant, og eldre artikler kan være utdaterte. Hvis man leser at «vitenskapen sier noe», bør man spørre: når ble dette fastslått? Av hvor mange forskere? Eller er det bare et utsagn fra én gruppe som kanskje ikke har blitt gjentatt?

Slik kommer du i gang med vitenskapelig skeptisisme

Hvis denne artikkelen har inspirert til å bli mer kritisk, her er konkrete første steg man kan ta. For det første, følg med på nettsteder som formidler forskning kvalitetssikret av eksperter. For det andre, når man leser en sensasjonell påstand på sosiale medier, last ned originalartikkelen eller sammendraget fra en akademisk database og les det selv. Man trenger ikke doktorgrad for å forstå introduksjonen, resultatene og konklusjonen.

For det tredje, diskuter med andre som er interessert. Hvis en venn forteller at en behandling virker mirakler, spør hvor påstanden kommer fra. Finnes det en fagartikkel som støtter det? Det hjelper begge parter å tenke klarere. Endelig, skaff kontakt med fagfolk som arbeider innen forskning, og stil spørsmål. Forskere deler gjerne kunnskap med interesserte lyttere, og man lærer mye av direktekontakt med fagmiljøet.