Fra den justinianske pesten til moderne tid: en oversikt over historiske pestepidemier, smitte og samfunnskonsekvenser basert på leksikon og WHO.

Kort fortalt

Justiniansk pest
Drepte 20–30 % av befolkningen i det gamle Romerriket, med opptil 50 % i de hardest rammede områdene, ifølge Store norske leksikon.
Svartedauden
Rundt 30 % av befolkningen i Europa døde i årene 1346–1353, ifølge Store norske leksikon.
Pest i moderne tid
I 2019–2025 ble det rapportert 3847 tilfeller og 423 dødsfall av pest på verdensbasis, ifølge Store norske leksikon.
Innhold i artikkelen (6)
  1. Pestens gang gjennom historien
  2. Den justinianske pesten
  3. Svartedauden (1346–1353)
  4. Pesteutbrudd på 1600-tallet
  5. Den tredje pandemien
  6. Pest i moderne tid

Pestens gang gjennom historien

Gjennom historien har pest vært en fryktet sykdom som har rammet mennesker gjentatte ganger. Fra antikken til moderne tid har epidemier og pandemier ført til stor dødelighet og endret samfunn. Her er en oversikt over noen av de mest kjente pesteutsbruddene.

Illustrasjon fra 1353 av Pierart dou Tielt som viser begravelser under svartedauden.
Illustrasjon fra 1353 av Pierart dou Tielt som viser begravelser under svartedauden.

Den justinianske pesten

Den justinianske pesten var en serie utbrudd som rammet særlig områdene rundt Middelhavet fra 541 til midten av 700-tallet og er identifisert som byllepest forårsaket av bakterien Yersinia pestis, ifølge Store norske leksikon. Moderne estimater anslår at 20–30 prosent av befolkningen i det gamle Romerriket døde, med opptil 50 prosent i de hardest rammede områdene, ifølge Store norske leksikon. I Konstantinopel døde 100 000 mennesker i løpet av noen måneder i 542, noe som kraftig svekket Østromerriket, ifølge Store norske leksikon.

Annonse

Svartedauden (1346–1353)

Svartedauden regnes som den mest kjente pestpandemien i europeisk historie. Den spredte seg fra Asia til Europa, Afrika og Midtøsten i årene 1346–1353, ifølge Lille norske leksikon. Noen anslår at pandemien kan ha drept mellom 75 og 200 millioner mennesker i Eurasia, ifølge Wikipedia. Det er anslått at rundt 30 prosent av befolkningen i Europa døde, noe som førte til sterk tilbakegang og store endringer, ifølge Store norske leksikon. I Norge herjet pesten fra 1349 til 1350, og folketallet gikk ned med over halvparten fram til 1500, ifølge Lille norske leksikon.

Pesteutbrudd på 1600-tallet

På 1600-tallet var det stadig utbrudd av pest i Europa. En stor epidemi i London i 1664 tok nesten 70 000 liv i løpet av bare noen uker, ifølge Store norske leksikon. Den siste norske epidemien var i 1654, da én tredjedel av befolkningen i Christiania (nå Oslo) døde, ifølge Store norske leksikon. Fra siste del av 1600-tallet klarte stadig mer sentraliserte kongedømmer i Vest-Europa i større grad å avgrense utbruddene gjennom isolering, avsperring og karantene, og pesten forsvann der, ifølge Store norske leksikon.

Annonse

Den tredje pandemien

Den siste alvorlige pandemien startet i Kina og nådde Hongkong i 1894, Indias havnebyer i 1896, byene ved La Plata i 1899 og San Francisco i 1900, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Wikipedia ble pandemien ansett som aktiv til 1960, da det årlige dødstallet falt under 200. Den store manchuriske lungepestepidemien i 1910–1911 var den dødeligste manifestasjonen av den tredje pandemien, ifølge Wikipedia.

Pest i moderne tid

Pest finnes fortsatt i enzoitiske reservoarer i Asia, Afrika, Sør-Amerika og vestlige USA, ifølge WHO. Siden 1990-tallet har de fleste tilfellene blitt rapportert fra Afrika, hovedsakelig på Madagaskar og i Den demokratiske republikken Kongo, ifølge Store norske leksikon. I perioden 2019–2025 ble det på verdensbasis rapportert 3847 tilfeller og 423 dødsfall til WHO, ifølge Store norske leksikon. I dag er pest lett å behandle med antibiotika, og standard forsiktighetsregler kan hindre smitte, ifølge WHO.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor historie & arkeologi. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →