Underverdener i mytologi – en guide

Underverdenen i mytologien

Underverdenen er et tilbakevendende tema i mytologien. Fra den greske Hades til den mayaiske Xibalba og den egyptiske Duat finnes det mange ulike forestillinger om hvor de døde havner. Disse stedene forteller om hvordan ulike kulturer har forstått døden, frykten for det ukjente og håpet om et liv etter døden. Mytologiske dødsriker er ofte skildret som landskap med porter, elver og voktere som skiller de levende fra de døde.

Hades – den greske underverdenen

Ifølge Store norske leksikon er Hades dødsrikets hersker i gresk mytologi, bror til Zevs og Poseidon. Hans dronning er Persefone, Demeters datter, som han etter sagnet røvet fra jorden. I eldre tider ble Hades oppfattet som en streng guddom, men senere smeltet hans skikkelse sammen med rikdomsguden Pluton, og oppfatningen av ham fikk et mildere preg. Hades ble også brukt som betegnelse på selve underverdenen.

Ifølge Lille norske leksikon viser guden Hermes veien for de døde til elven Styx, som skiller de levendes verden fra de dødes. Ved porten vokter hunden Kerberos, ofte framstilt med tre hoder, som er vennlig mot dem som vil inn, men rasende om noen vil ut. Hades blir også kalt «den gjestfrie verten» fordi han tar imot alle, og ingen får forlate de dødes rike. Persefone lever to tredjedeler av året på Olympen sammen med de andre gudene, og resten av året er hun hos Hades. Når hun er hos Hades, er det vinter i verden.

Hel – den nordiske underverdenen

I norrøn mytologi fantes det flere steder for de døde, avhengig av hvordan de døde. Ifølge Store norske leksikon samlet Odin krigerne sine i Valhall, der det var fest hver kveld og trening om dagen til Ragnarok. Frøya samlet sine krigere i Folkvang, der også kvinner som døde en ærefull død var velkomne. For de fleste andre endte ferden i Hel, et underjordisk dødsrike.

Ifølge Store norske leksikon er Hel kaldt og utrivelig, og veien dit fører «nord og ned». Riket er skilt fra de levendes verden med elven Gjoll og den gulldekkede brua Gjallarbrua, som voktes av Modgunn. Videre ligger grotten Gniparhelleren med hunden Garm, og den siste grinda heter Helgrinda. Herskerinnen Hel er datter av Loke og Angerboda, og huden hennes er delvis blåsvart som på et lik og delvis menneskefarget. Hun er grisk og gir ikke lett fra seg de døde. I den dypeste delen av Hel, Nivhel, ligger Nåstranda, en hall for drapsmenn og dem som bryter en ed. Likevel fortelles det om unntak der guder har reist dit, som da Hermod red på Sleipner for å be Hel om å la Balder vende tilbake.

Xibalba – den mayaiske underverdenen

I mayaisk mytologi finnes underverdenen Xibalba. Ifølge Store norske leksikon forteller tekstsamlingen Popol Vuh, som antagelig ble nedskrevet mellom 1554 og 1558, om tvillingbrødrene Hunahpu og Xbalanque. De reiser til underverdenen for å møte dødsgudene i et ballspill. Ved å beseire dem legger de grunnlaget for å skape solen, månen og stjernene og for å organisere tiden etter kalenderen.

Xibalba representerer i mayaisk tradisjon en farlig verden som kan overvinnes gjennom klokskap og mot. Slik skiller den seg fra forestillinger om et evig og uforanderlig dødsrike, og viser at underverdenen kunne oppfattes som en prøve snarere enn en endelig skjebne.

Duat – den egyptiske underverdenen

Duat er den egyptiske underverdenen. Ifølge Store norske leksikon er det stedet hvor solen, stjernene og månen oppholder seg når de ikke er synlige på himmelen, og dit dyr og mennesker reiser når livet på jorden er over. Inngangen ligger i den vestlige horisonten, der solguden går ned hver kveld. Underverdenen beskrives som et kulturlandskap med store porter, en for hver av nattens 12 timer.

Ifølge Lille norske leksikon hersker guden Osiris over Duat. Han er gud for alt som dør og gjenoppstår, og var den viktigste guden i forbindelse med dødsfall. Egypterne mumifiserte de døde slik at kroppen kunne gjenoppstå hos Osiris. Ifølge Store norske leksikon var symbolet ouroboros, den halebitende slangen, knyttet til solens nattlige reise gjennom dødsriket, og Osiris styrte både død, gjenfødsel og nyskapelse.

Underverdenen i verden

Mytologiske underverdener finnes på alle kontinenter. De beskrives ofte som landskap med porter, elver eller broer som skiller de levende fra de døde, og de reflekterer hver kulturs forsøk på å gi døden en form og en mening.

Underverdenen i østlige religioner

I hinduistisk og buddhistisk tradisjon finnes det forestillinger om midlertidige tilstander etter døden der sjelen kan gjennomgå prøvelser. I motsetning til evige dødsriker kan disse oppfattes som stasjoner på veien mot gjenfødsel. Skjebnen etter døden knyttes ofte til handlinger i livet, noe som gir et rettferdighetsprinsipp til forestillingen om underverdenen.

Underverdenen i finsk mytologi

I finsk mytologi finnes det forestillinger om et dødsrike der de døde lever videre i en skyggetilværelse. Elver og grenser skiller ofte de levendes verden fra de dødes, og reisen dit kan beskrives som vanskelig og farlig. Mytologien reflekterer en naturorientert verdensforståelse der døden er en integrert del av livssyklusen.

Sheol – den hebraiske underverdenen

Ifølge Store norske leksikon er Sheol en betegnelse for dødsriket i Det gamle testamentet og Tanakh. Alle døde havner i Sheol etter døden, uavhengig av sosial status eller tidligere livsførsel. Det beskrives som et mørkt dødsrike under jorden der de døde fører en skyggetilværelse i støvete omgivelser for alltid. I motsetning til Gehenna var det ingen forestilling om at de døde ble straffet i Sheol.

Ifølge Store norske leksikon vokste det etter hvert frem en forestilling om menneskets udødelige sjel og om forskjellig skjebne etter døden. Dette førte til at det ble utviklet ulike ideer om oppstandelse og et liv etter døden, og senere tradisjoner knyttet steder som Gehenna til straff for de onde.

Underverdenen i japansk mytologi

I japansk religion finnes det forestillinger om helveter der sjeler kan gjennomgå prøvelser. Disse bildene har ofte blitt brukt i kunst og fortellinger for å undervise om moral og konsekvensene av handlinger i livet. Forestillingene om underverdenen har påvirket alt fra tempelkunst til populærkultur, og viser hvordan religiøse ideer kan formidle etiske læresetninger.

Hva som deles på tvers av underverdener

Til tross for kulturelle forskjeller deler mange mytologiske underverdener visse trekk. De har gjerne en hersker eller vokter, en grense som en elv eller port som må krysses, og ulike soner for ulike skjebner. Reisen til underverdenen er ofte irreversibel, og ritualer ved døden skal hjelpe den døde på ferden.

Syv nøkkelbegreper for å forstå underverdenen

For å sammenligne mytologiske underverdener er det nyttig å se etter gjentagende strukturer:

• Dødsgud eller dommer: En mektig skikkelse som hersker over dødsriket, slik som Hades, Hel eller Osiris.
• Grensekryssing: En elv, bro eller port som skiller de levende fra de døde, for eksempel Styx, Gjoll eller den vestlige horisont.
• Hierarki og soner: Ulike oppholdssteder avhengig av hvordan man døde, som Valhall, Folkvang, Nivhel eller Nåstranda.
• Ritualer: Handlinger som begravelse og mumifisering for å forberede den døde til reisen.
• Prøvelser: Porter eller tester som må passeres, kjent fra både egyptisk og mayaisk mytologi.
• Gjenfødsel og evighet: Forestillinger om at døden kan føre til gjenoppståelse, nytt liv eller en skyggetilværelse.
• Bevaring av identitet: Ideen om at den døde bevarer sin personlighet, men med begrenset frihet i dødsriket.

Hvordan underverdenen påvirket vestlig kunst og litteratur

Dante Alighieris «Den guddommelige komedie» er et av verdenslitteraturens største verk. Ifølge Store norske leksikon ble verket antakelig påbegynt omkring 1307, det består av 100 canti, og forteller om en reise gjennom helvete, skjærsild og paradis. Vergil fører Dante gjennom helvete og skjærsild, mens Beatrice leder ham opp til himmelen.

Også billedkunstnere har hentet motiver fra norrøn mytologi. Ifølge Store norske leksikon laget Ossian Elgström bildeserier som Ragnarök, preget av fantasirikdom og grotesk humor. Forestillinger om underverdener lever videre i litteratur, billedkunst og populærkultur, og brukes fortsatt til å utforske menneskets forhold til døden og det ukjente.

Neste steg: blant frykt og fantasi

For å utforske underverdener videre kan du lese klassiske mytologiske tekster og moderne oversettelser. Dante Alighieris «Den guddommelige komedie» finnes i flere norske oversettelser, blant annet ved Magnus Ulleland. Popol Vuh gir innsikt i mayaisk mytologi.

Snakk gjerne med barn og unge om hva disse fortellingene sier om døden og det ukjente. Samtaler om mytologi kan åpne for refleksjon om livet og kulturen man lever i.

Gjennom å sammenligne ulike kulturers forestillinger om dødsriket, får man bedre forståelse for hvordan mennesker har forsøkt å gi mening til døden og det ukjente.