Kroppsspråk i Norge — hva tolker du galt?

Hvor øyekontakt ikke er vanlig når man snakker

Vedvarende øyekontakt mens man snakker er ingen universell norm. Ifølge forskning og offentlige veiledere er den mindre vanlig, og kan oppfattes som uhøflig, truende eller konfronterende, i store deler av Øst-Asia, i deler av Sør-Asia og Midtøsten, blant mange urfolk i Australia og Nord-Amerika og i enkelte afrikanske miljøer — oftest overfor eldre, overordnede og personer av motsatt kjønn. I en studie publisert i PLOS ONE vurderte japanske forsøkspersoner et ansikt som så rett på dem, som sintere, mindre tilgjengelig og mer ubehagelig enn finske forsøkspersoner gjorde, og forskerne viser til at det å unngå øyekontakt i japansk kultur er et tegn på respekt eller ærbødighet.

Det australske oppslagsverket Cultural Atlas beskriver indirekte øyekontakt som normen i Japan, der direkte øyekontakt kan oppfattes som truende, og i Kina regnes indirekte øyekontakt som et tegn på høflighet. I Pakistan regnes det som uhøflig å se noen rett i øynene mens man snakker med dem, og i Vietnam er det respektfullt å vende blikket bort fra den som er eldre, har høyere status eller er av motsatt kjønn. Et informasjonsark fra helsetjenesten på Sunshine Coast i Queensland slår fast at det å unngå øyekontakt tradisjonelt er en respektgest for Aboriginal- og Torres Strait Islander-folk, og at direkte øyekontakt kan oppfattes som uhøflig, respektløst eller til og med aggressivt. I Canada skriver Canadian Bar Association at man i noen urfolkskulturer ikke skal se eldre (Elders) direkte i øynene, som et tegn på respekt.

Normene varierer likevel innad i hvert land og etter alder, kjønn, status og situasjon. I Saudi-Arabia forventes direkte øyekontakt mellom personer av samme alder, kjønn og status, og sterk øyekontakt signaliserer oppriktighet og tillit, særlig i forretningslivet — mens menn og kvinner forventes å senke blikket og unngå vedvarende øyekontakt med hverandre. Cultural Atlas understreker selv at kulturbeskrivelser ikke kan brukes på alle individer, og at den enkeltes erfaring kan variere med alder, etnisitet, religion, kjønn og andre forhold.

Vitenskapen bak blikk og kroppsspråk

Nonverbal kommunikasjon er ifølge Store norske leksikon kommunikasjon uten ord, og omfatter blant annet kroppsspråk, mimikk, blikkontakt, berøring og avstand. Signalene kan sendes bevisst eller ubevisst, og mottakeren kan oppfatte dem slik de var ment, misforstå dem eller påvirkes av dem uten å være klar over det.

Følsomheten for blikk ser ut til å være medfødt. Forskergruppen bak den japansk-finske studien viser i sin gjennomgang av feltet til at nyfødte bare to til fem dager gamle ser lenger på ansikter med direkte blikk enn på ansikter som ser bort, at ansikter som får øyekontakt med oss, oppdages raskere, og at mennesker gjerne vurderer en person som får øyekontakt, som mer sympatisk, troverdig og dominant. Samtidig påpeker forskerne at for mye øyekontakt kan gjøre folk ukomfortable i enkelte situasjoner.

Selve den automatiske reaksjonen på øyekontakt var lik i begge kulturene. Studien omfattet 20 finske og 20 japanske universitetsstudenter, og i begge grupper ga øyekontakt tydeligere senking av hjerterytmen — et mål på at oppmerksomheten rettes mot noe — kortere blikktid og sterkere opplevd aktivering enn et bortvendt blikk. Forskjellene dukket opp i hvordan ansiktet ble vurdert, og ifølge sammendraget på PubMed springer kulturforskjellene i øyekontakt ut av ulike uttrykksregler (display rules) og kulturelle normer, ikke av at kulturen endrer reaksjonen på fysiologisk nivå.

Øyekontakt i Øst-Asia — hva forskningen faktisk viser

Forskjellen mellom vestlige og østasiatiske blikknormer er godt dokumentert. I en undersøkelse av regler for sosiale relasjoner, som Akechi og kolleger viser til, vurderte respondenter fra Storbritannia og Italia regelen «man bør se den andre i øynene under en samtale» som viktigere enn respondenter fra Japan og Hongkong. Samme gjennomgang viser til observasjoner av at japanske ledere har mindre øyekontakt enn amerikanske under forretningsforhandlinger. I et forsøk med kanadiske, trinidadiske og japanske deltakere holdt trinidadiske deltakere mest og japanske minst øyekontakt når de kunne svaret på et spørsmål; når de måtte tenke seg fram til svaret, så kanadiere og trinidadere opp, mens japanerne så ned.

En finsk-japansk studie av hvordan blikk oppfattes, fant at finske forsøkspersoner i mindre grad trodde at et litt bortvendt blikk var rettet mot dem når ansiktet var finsk enn når det var japansk, og forskerne foreslår at vestlige mennesker får mer erfaring med øyekontakt i hverdagen og derfor oppfatter øyekontakt mer presist hos folk fra egen kultur. Øyesporingsstudier gir likevel et mer sammensatt bilde enn myten om at japanere ikke ser folk i øynene. Britiske voksne så mer på munnen og japanske mer på øynene når de så på animerte ansikter, og japanerne fulgte i større grad ansiktets blikkskifter, noe forfatterne mener passer med østasiatiske normer som krever fleksibel bruk av øyekontakt og bortvendt blikk. Det samme mønsteret fantes hos barn mellom ett og sju år, men forskjellene i hvordan direkte og bortvendt blikk ble behandlet, så ut til å utvikle seg senere i livet.

Da forskere brukte hodemontert øyesporing under ekte samtaler, fant de at japanske deltakere så mer på øynene og midten av ansiktet, mens britiske og irske deltakere så mer på munnen. Forskerne skriver at dette ser ut til å motsi teorien om at østasiater har mindre gjensidig øyekontakt, men at japanerne også kan ha sett mellom øynene, og at det trengs studier som måler blikket til begge parter samtidig. Bildet som tegner seg, er at blikket reguleres etter hvem man snakker med: Ifølge Cultural Atlas er indirekte øyekontakt særlig vanlig overfor eldre og overordnede i Japan.

Personlig avstand — hvor nær er for nær?

Studiet av avstand mellom mennesker kalles proksemikk, og ble ifølge Encyclopaedia Britannica utviklet av den amerikanske antropologen Edward Hall. En stor undersøkelse bygget på Halls inndeling fra 1966 i sosial, personlig og intim avstand: I 2013 markerte 8 943 personer i 42 land hvor nær en fremmed, en bekjent og en nær person kunne komme før samtalen ble ubehagelig.

Snittet på tvers av alle landene var 135,1 centimeter til en fremmed, 91,7 centimeter til en bekjent og 31,9 centimeter til en nær person. Folk i kaldere land ønsket i snitt større avstand til fremmede, kvinner ønsket større avstand til både fremmede og bekjente enn menn, og eldre ønsket større avstand til bekjente enn yngre, ifølge artikkelen i Journal of Cross-Cultural Psychology.

Kulturprofilene i Cultural Atlas gir konkrete eksempler: Italienere står ofte mindre enn en meter fra den de snakker med, spanjoler holder gjerne rundt en halv meter, og i Chile og Argentina er det vanlig å stå nærmere enn en armlengde. I Kina står folk gjerne litt over en armlengde fra hverandre, i Thailand og Storbritannia rundt en armlengde, og i Tyrkia er avstanden ofte kortere enn i mange vestlige land. Sør-Korea skiller seg ut i Øst-Asia: Der voktes ikke det personlige rommet like nøye, og folk regner med å komme borti fremmede på travle gater.

Myten om at 55 prosent er kroppsspråk

Den mye siterte påstanden om at 55 prosent av kommunikasjonen er kroppsspråk, 38 prosent tonefall og bare 7 prosent ord, stammer fra to forsøk psykologen Albert Mehrabian publiserte i 1967: Mehrabian og Wiener om tolkning av motstridende budskap, og Mehrabian og Ferris om hvordan holdninger tolkes ut fra nonverbale signaler i to kanaler. Mehrabian skriver selv på sitt nettsted at formlene ble utledet fra forsøk med budskap om følelser og holdninger (liker eller misliker), og at de ikke gjelder med mindre den som snakker, snakker om egne følelser eller holdninger. Tallene kan derfor ikke brukes til å si hvor stor del av en vanlig samtale som er kroppsspråk.

Gester og hodebevegelser — samme bevegelse, ulik betydning

Hvor mye folk gestikulerer, varierer. Cultural Atlas beskriver italienere som uttrykksfulle i tonefall, ansikt og kroppsspråk, ofte med hendene i bruk for å understreke poenger, og det samme gjelder spanjoler, grekere og brasilianere. Britiske gester beskrives som reserverte og lite demonstrative, og iranere som mer tilbakeholdne i kroppsspråket enn sine arabiske naboer.

Enkelte gester skifter betydning helt. Tommel opp har for tradisjonelle iranere samme betydning som en løftet langfinger, og det samme gjelder for tradisjonelle afghanere, mens noen eldre irakere anser gesten som uanstendig selv om yngre irakere har tatt opp den vestlige betydningen. Da zoologen Desmond Morris kartla tommelgesten i Europa og Middelhavsområdet til boka Gestures (1979), fant han ifølge Time at forklaringen om romerske gladiatorkamper knapt hadde noe for seg. OK-tegnet, der tommel og pekefinger danner en sirkel, regnes som uanstendig og uhøflig i Brasil og uanstendig i Hellas, og har støtende konnotasjoner i Tyrkia. V-tegnet er en seiers- eller fredsgest når håndflaten vender utover, men med håndflaten vendt innover og håndbaken mot den andre er det en fornærmelse i Storbritannia og i Australia.

Også hodebevegelser kan misforstås. Store norske leksikon skriver at det å riste på hodet og nikke kan bety det motsatte i enkelte land, som Bulgaria. I Hellas betyr det å vippe hodet bakover én gang «nei», mens et lite nikk forover betyr «ja», og i Italia kan man si nei ved å rykke hodet oppover, noe som kan ligne et nikk. I Tyrkia kan hoderisting bety at personen ikke forstår og vil ha en forklaring, snarere enn et avslag. I Japan vinker man folk til seg med håndflaten ned, ikke opp.

Ansiktsuttrykk — universelle, men med lokale regler

Psykologen Paul Ekman fant sterke holdepunkter for at noen ansiktsuttrykk er universelle. Paul Ekman Group regner sinne, overraskelse, avsky, glede, frykt og tristhet som de seks grunnleggende følelsene, og forakt som en sjuende med sterkt belegg. Ekman innførte også begrepet display rules — uttrykksregler man lærer i oppveksten om når, hvordan og overfor hvem det er passende å vise følelser — for å forklare hvorfor uttrykkene likevel ser forskjellige ut fra kultur til kultur.

Universalitetstanken er omstridt. I en studie i PNAS rekonstruerte forskere de mentale bildene 30 forsøkspersoner fra vestlig og østlig kultur hadde av de seks grunnleggende uttrykkene, og fant at de østlige deltakerne ikke skilte følelsene med et felles sett ansiktsbevegelser slik de vestlige gjorde, og at de i større grad uttrykte intensitet med særegne øyebevegelser. En reanalyse av data fra 32 land fant at hvor mye folk mener følelser bør vises åpent, i stor grad henger sammen med hvor mange opprinnelsesland befolkningen stammer fra gjennom de siste 500 årene.

Smil er et godt eksempel på uttrykksregler. Ifølge Cultural Atlas kan smil i Sør-Korea vise skam eller forlegenhet, i Vietnam kan folk smile når de er flaue, frustrerte eller nervøse, i Thailand brukes smil noen ganger for å dekke over keitethet eller tristhet, og i Kina kan folk smile og le når de forteller dårlige nyheter, for å dempe ubehaget.

Hva domstolene advarer mot

Et av de tydeligste offisielle forbeholdene står i Equality before the Law Bench Book, veiledningen Judicial Commission of New South Wales har laget for dommere i delstaten: Oppførsel er en upålitelig indikator på om noen snakker sant, og utseende, atferd og kroppsspråk er i stor grad kulturelt bestemt. For mange First Nations-personer kan nettopp de trekkene som anglokeltiske australiere leser som tegn på uærlighet, som å ikke se folk i øynene, være det som regnes som høflig og passende. Veiledningen slår fast at et blikk som senkes overfor en person med autoritet, ikke betyr at personen er uærlig, og at det i slike situasjoner ikke passer å be personen se på den som snakker.

Norsk kroppsspråk — hva som faktisk er dokumentert

Det finnes lite forskning som måler nordmenns blikk og gester direkte. Øyekontaktstudiene omtalt over sammenligner japanske deltakere med finske, britiske, irske og kanadiske, ikke norske. Norge var derimot med i avstandsundersøkelsen fra 2013, med 603 norske deltakere.

Det som er godt beskrevet, er arbeidskulturen. Stavanger kommune beskriver norsk næringsliv som preget av flat struktur og lite hierarki, med rask og uformell kommunikasjon, uformell tone mellom kolleger og en forventning om at alle behandles med respekt uavhengig av stilling. Ansatte er vant til å bli tatt med i beslutninger og til å si fra.

Norge har også egne kulturforskjeller. Berit Andersdatter Bongos doktoravhandling, basert på intervjuer med 21 samisktalende samer i Finnmark, fant ifølge et referat i Tidsskrift for Den norske legeforening at samer nærmer seg helse og sykdom på tause og indirekte måter, og at nærhet og taushet regnes som god og passende kommunikasjon. Avhandlingen tar ikke sikte på å generalisere til alle samer, men Bongo pekte på at ulike forståelser er en kilde til samhandlingsproblemer mellom samiske pasienter og det norske helsevesenet. Store norske leksikon påpeker at det også innenfor subkulturer i et samfunn kan være forskjeller i kroppsspråk.

De vanligste misforståelsene

Den kanskje vanligste feiltolkningen er å lese et bortvendt blikk som uærlighet. Informasjonsarket fra Queensland påpeker at et bortvendt blikk i vestlig kultur kan bli sett på som uærlig, uhøflig eller som mangel på interesse, mens det for mange Aboriginal- og Torres Strait Islander-folk er en måte å vise respekt på. Cultural Atlas skriver tilsvarende at når en iraner unngår øyekontakt, er det vanligvis for å være respektfull og beskjeden, ikke et tegn på manglende interesse.

Nikk og «ja» betyr heller ikke alltid enighet. SAMHSA, den amerikanske føderale etaten for rus og psykisk helse, advarer i sitt kulturkort om at et medlem av et urfolkssamfunn kan nikke høflig uten å forstå det som blir sagt. Thailendere smiler eller nikker ofte for å bekrefte at de har hørt, uten at det nødvendigvis betyr enighet, og en afghaner kan nikke av høflighet. Queensland-arket advarer om at personer kan svare ja for å avslutte en samtale eller fordi de føler seg ukomfortable, og anbefaler å spørre respektfullt hva de har forstått.

Pauser tolkes også ulikt. Bench Book-en fra New South Wales beskriver taushet som en vanlig og positivt verdsatt del av kommunikasjonen blant First Nations-folk, og stiller det opp mot normen i de fleste vestlige kulturer om å føle ubehag ved pauser på mer enn rundt ett sekund. Cultural Atlas beskriver både amerikanere, italienere og australiere som folk som kan bli ukomfortable med lange pauser og gjerne fyller dem med prat.

Noen tall fra forskningen

Morris og medarbeiderne spurte ifølge Time 1 200 personer på 40 steder om tommelgesten, og 738 av dem var enige om den positive betydningen, omtrent «OK». Andre betydninger som dukket opp, var tallet én, en seksuell fornærmelse og haiking. Reanalysen av uttrykksregler i 32 land bygget på svar fra 5 340 personer, og en tilhørende studie av hva et smil betyr, omfattet 726 personer i ni land: Canada, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Israel, Japan, New Zealand og USA. Smilene falt i tre funksjonelle typer — glede, tilknytning og dominans — og hvor viktig hver type var, varierte med hvor sammensatt befolkningens opprinnelse var.

Hva du bør vite om hver kultur

Oversikten under bygger på kulturprofilene i Cultural Atlas, som beskriver det kulturelle miljøet en førstegenerasjons innvandrer sannsynligvis kjenner, ikke den enkelte person. Den sier noe om hva som er vanlig, ikke om hvordan et bestemt menneske oppfører seg.

• Kina og Sør-Korea: I Kina senker man gjerne blikket overfor eldre eller overordnede, men direkte øyekontakt er vanligere i uformelle samtaler og i krangler. I Sør-Korea forventes full øyekontakt i en vennlig samtale, men noen unngår øyekontakt med overordnede også til vanlig.
• Thailand og Vietnam: Øyekontakt viser at man følger med i Thailand, men blikket bør brytes innimellom, og intens øyekontakt kan oppfattes som en utfordring. Den som må krysse noens synsfelt, for eksempel under en forestilling, går gjerne med bøyd hode. I Vietnam holdes direkte øyekontakt med jevnaldrende.
• Sør-Asia: I India holder mange øyekontakten kort eller vender blikket bort fra det motsatte kjønn, og noen kvinner unngår den helt; ellers er direkte øyekontakt greit så lenge blikket brytes innimellom. I Pakistan regnes et senket blikk som respektfullt og som tegn på at man ikke søker oppmerksomhet.
• Midtøsten og Afghanistan: I Iran og Afghanistan forventes direkte øyekontakt mellom personer av samme alder, kjønn og status, mens menn og kvinner senker blikket overfor hverandre og unge ofte overfor eldre. Det samme mønsteret med senket blikk mellom kjønnene og overfor eldre beskrives i Irak. I Syria forventes øyekontakt, men troende muslimer kan senke blikket overfor det motsatte kjønn.
• Tyrkia: Direkte øyekontakt forventes gjennom hele samtalen, og tyrkere holder gjerne blikket lenge i alvorlige samtaler. Troende muslimer kan likevel vende blikket bort fra det motsatte kjønn, og kvinner kan unngå øyekontakt med ukjente menn for å unngå trakassering.
• Afrika: I Somalia er øyekontakt viktig, men den bør være kort og sjelden heller enn et fast blikk, og folk kan senke blikket overfor eldre. I Etiopia er direkte øyekontakt normalt, men å senke blikket viser respekt for eldre og overordnede, mens det å unngå blikket helt kan vekke mistanke. I Kenya bruker mange, særlig i byene, direkte øyekontakt, mens folk i noen regioner ikke tar direkte øyekontakt med eldre med en gang. I Sør-Afrika holdes jevn øyekontakt gjennom samtalen.
• Sør-Europa: Direkte øyekontakt forventes i Italia, Spania og Hellas, og i Hellas oppfattes den som et tegn på oppriktighet og ærlighet. I Italia regnes stirring likevel som uhøflig, og det kan oppfattes som trass hvis en person med lav sosial status stirrer på noen med høyere status.
• Latin-Amerika: I Mexico forventes og verdsettes direkte øyekontakt, og blikket kan holdes lenge. I Colombia kan det å unngå blikket tolkes som skyld eller motvilje, i Chile holdes øyekontakten gjennom samtalen, og i Argentina kan direkte øyekontakt virke konfronterende hvis man ennå ikke har hilst på hverandre.
• Storbritannia, USA og Australia: I Storbritannia er det best med direkte øyekontakt som brytes innimellom; langvarig øyekontakt kan gjøre folk ukomfortable, og stirring er uhøflig. Amerikanere holder gjerne direkte øyekontakt med den de snakker med, men unngår den med fremmede. I Australia signaliserer direkte øyekontakt oppriktighet og pålitelighet, men den bør brytes innimellom.
• Polen: Direkte øyekontakt forventes, og å unngå blikket kan virke mistenkelig og respektløst.

Råd fra amerikanske helsemyndigheter

SAMHSA laget sitt kulturkort for føderale innsatsarbeidere og andre tjenesteytere som sendes til urfolkssamfunn i USA, og rådene der passer i mange tverrkulturelle møter: Lytt og observer mer enn du snakker, lær deg å tåle stillhet og lange pauser ved å legge merke til hvor lang tid folk vanligvis tar mellom replikkene, og vær åpen om at kunnskapen din er begrenset, og be folk forklare skikkene i sitt eget samfunn.

Slik gjør du det bedre — konkrete tips

Det første rådet i flere offentlige veiledere er å observere før man handler. Queensland-arket anbefaler å legge merke til den andres kroppsspråk og følge personens ledelse, altså tilpasse øyekontakten etter hvordan den andre gjør det, og å unngå øyekontakt på tvers av kjønn med mindre den andre tar initiativet og er komfortabel med det. SAMHSA-veilederen anbefaler å la andre bestemme avstanden og selv ta initiativ til eller be om fysisk kontakt.

Avstand og berøring krever samme varsomhet. Ifølge Queensland-arket kan det å stå for nær noen man ikke kjenner, eller noen av motsatt kjønn, gjøre at personen føler seg ukomfortabel eller truet, og man bør alltid be om lov og forklare hvorfor før man berører noen. Står en tyrker nærmere enn man er vant til, råder Cultural Atlas til å ikke trekke seg unna, fordi det kan gi feil inntrykk.

Når en gest eller et uttrykk er uklart, er det tryggere å spørre enn å gjette. Bench Book-en fra New South Wales anbefaler å spørre hva et tegn eller en gest betyr i stedet for å risikere å tillegge den feil mening, og SAMHSA minner om at man er gjest, og at man bør observere og stille spørsmål med ydmykhet når det trengs.

Neste steg — bli bevisst om din egen kropp

Det er lett å glemme at ens eget kroppsspråk også blir tolket. Queensland-arket minner om at ens egne nonverbale signaler blir observert og tolket, og at for eksempel irritasjon kan synes i kroppsspråket. SAMHSA-veilederen sier det enda tydeligere: Man blir observert hele tiden, og bør før møtet gå gjennom sine egne forestillinger om menneskene man skal møte.

Samsvar mellom ord og kropp betyr også noe. Ifølge Store norske leksikon skaper motsetning mellom ord og kroppsspråk som regel forvirring og uvisse hos den man kommuniserer med, mens kroppsspråk omvendt kan være en effektiv måte å understreke det man sier på.

Aboriginal- og Torres Strait Islander-folk i Australia

Australske myndigheter gir noen av de mest konkrete rådene om øyekontakt. Queensland-arket påpeker at noen, men ikke alle, kan være ukomfortable med direkte øyekontakt, særlig med folk de ikke kjenner, og at den høflige måten å vise respekt på er å vende bort eller senke blikket i samtalen. Cultural Atlas skriver i sin profil av australsk kultur at redusert øyekontakt er vanligere i noen urfolkssammenhenger, og at direkte eller vedvarende øyekontakt kan oppfattes som respektløst eller konfronterende, særlig overfor eldre.

Bench Book-en fra New South Wales beskriver også andre nonverbale forskjeller. Mange gester er felles for urfolk i hele Australia — to armer krysset foran kroppen, som i håndjern, betyr «politi» — og selv blant urfolk i byene brukes øyebevegelser, hodet eller leppene for å vise retning. Berøring brukes ofte for å innlede en samtale eller i stedet for samtale, men ubedt berøring fra en som ikke selv er urfolk, kan tolkes som aggresjon.

Taushet har en egen plass. Ifølge Queensland-arket er lange pauser i samtaler normalen og noe som verdsettes, og de brukes til å lytte, vise respekt eller uttrykke enighet. Arket advarer mot å tolke taushet som at personen ikke forstår, ikke er enig eller ikke har noe som haster, og anbefaler å gi personen god tid.

Urfolk i Canada og USA

Canadian Bar Association skriver i en veiledning om relasjoner til urfolk at mange urfolk er mer komfortable med stillhet, og at gester, ansiktsuttrykk og andre subtile signaler er en viktig del av samhandlingen. Inuitter signaliserer ofte enighet ved å heve øyenbrynene og uenighet ved å rynke på nesen, og noen First Nations-personer peker med leppene i stedet for fingrene. Noen kan virke ukomfortable med et fast håndtrykk, mens andre vil håndhilse på alle i rommet både når de kommer og når de går.

SAMHSA-veilederen understreker at kjønnsroller varierer betydelig mellom urfolkssamfunn i USA, og nevner øyekontakt, klesstil, berøring, personlig avstand og beslutninger som områder der menn og kvinner ofte har ulike sosiale regler. Veilederen anbefaler å observere nøye og spørre et medlem av samfunnet om hva som er passende, og påpeker at et forsiktig håndtrykk ofte blir sett på som et tegn på respekt, ikke svakhet.

Blikk, status, alder og kjønn

Hvor mye man ser noen i øynene, henger tett sammen med status. I et forsøk publisert i Cognition så deltakerne på videoer av personer med høyere og lavere rang mens de selv ble filmet. Når de trodde personene i videoene senere skulle se opptakene av dem, så de forholdsmessig mindre på øynene til dem med høyest rang. Forskerne peker på at øynene både brukes til å se og til å sende signaler.

I kollektivistiske kulturer kan lederskap til og med vises gjennom tilbakeholdenhet. En studie av japanske universitetsklubber fant at ledere i oppgaveorienterte klubber dempet sin nonverbale selvhevdelse, og at utenforstående observatører vurderte personer som holdt igjen på slike signaler, som mer egnede ledere. I Sør-Korea unngår man ifølge Cultural Atlas direkte øyekontakt når man blir irettesatt av noen som er eldre eller har høyere status.

Kjønn er den andre store faktoren. Koranen ber troende menn og troende kvinner om å senke blikket (sure 24, vers 30 og 31), og Cultural Atlas knytter normen om at menn og kvinner i Iran unngår vedvarende øyekontakt med hverandre, til islamske prinsipper.

Forbehold: hva kildene ikke sier

Kulturbeskrivelser er generaliseringer. Cultural Atlas er laget for et australsk publikum, og redaksjonen opplyser at noen beskrivelser av kommunikasjon tar utgangspunkt i australske normer, og at beskrivelsene kan passe dårligere for andregenerasjons innvandrere. Bench Book-en fra New South Wales advarer mot å anta at alle First Nations-australiere oppfører seg likt, og mot å se på dem som ikke følger de vanlige mønstrene, som uærlige.

Forskningen har også klare begrensninger. Den japansk-finske studien omfattet bare ett vestlig og ett østasiatisk land, og forfatterne skriver at de ikke vet i hvilken grad resultatene gjelder vestlige og østasiatiske kulturer generelt, og at etniske forskjeller kan ha påvirket resultatene. Studien med øyesporing under ekte samtaler viste dessuten at mønstrene fra skjermforsøk og ekte samtaler ikke var de samme, så funn fra laboratoriet kan ikke uten videre overføres til et møte ansikt til ansikt.