Polynesisk tatovering: tradisjonene, teknikken og hva du bør vite før du bestiller

Polynesisk tatovering: fra håndstukket tatau til tatoveringsstudio

«Polynesisk tatovering» er en samlebetegnelse for flere selvstendige tradisjoner — blant dem samoansk tatau (pe'a for menn, malu for kvinner), maorisk tā moko, hawaiisk kākau, tongansk tātatau, markesisk patutiki og fijiansk veiqia. Hver tradisjon har egne teknikker, symboler og regler for hvem som kan bære dem.

Denne artikkelen ser på det som skjer før og under en tradisjonell eller tradisjonsinspirert tatovering: forskjellen mellom håndstukket teknikk og maskin, hva en konsultasjon innebærer, hvor lang tid en tradisjonell tatovering tar, hvordan ettervernet fungerer, og hvilke regler som gjelder for tatoveringsstudioer i Norge.

Fem tradisjoner — kort om hvem gjør hva

Samoansk tatau utføres tradisjonelt for hånd av en tufuga tā tatau (mestertatovør) og omfatter «pe'a», en tatovering fra midje til knær for menn, og «malu», en tatovering på lårene for kvinner. Maorisk tā moko bruker meisler (uhi) til å skjære groper i huden — en teknikk beslektet med treskjæring — og var i sin klassiske form ansiktstatovering knyttet til status og avstamning, ifølge Te Papa.

Hawaiisk kākau, tongansk tātatau, markesisk patutiki og fijiansk veiqia har hver sine egne verktøy, plasseringer og regler for hvem som kan bære dem. Se gjennomgangen av polynesisk tatoveringsbetydning for en full oversikt over historie og symboler i hver tradisjon.

Hva avgjør prisen på en tradisjonell tatovering

Prisen på en tradisjonell eller tradisjonsinspirert polynesisk tatovering varierer med studio, størrelse, tidsbruk og antall sesjoner. Det finnes ingen offentlig eller uavhengig norsk prisoversikt for denne typen tatovering, og et enkelt studios prisliste sier lite om hva som er representativt — derfor oppgis det ikke et kronebeløp her.

Det som er dokumentert, er tidsbruken: en samoansk pe'a tar typisk uker til måneder å fullføre, fordelt på flere sesjoner med healingtid mellom hver, ifølge National Park Service, som forvalter kulturarven i det amerikanske territoriet Amerikansk Samoa. Jo flere sesjoner og jo lengre healingtid arbeidet krever, jo høyere blir totalkostnaden.

Håndstukket teknikk versus maskin

Den tradisjonelle samoanske metoden bruker et redskap kalt au ta: en kam av bein eller framtann, festet med kokosfiber til en plate av skilpaddeskall og et treskaft. Kammen dyppes i pigment og bankes inn i huden med et lite treredskap. Ulike kamstørrelser brukes til å fylle store flater og til å lage fine detaljer, ifølge Te Papas samling. Moderne versjoner av redskapet kan bruke plast eller metall i stedet for skilpaddeskall og nylontråd i stedet for kokosfiber, men prinsippet er det samme.

Maorisk tā moko bruker i stedet meisler (uhi) som skjærer groper i huden — en teknikk beslektet med treskjæring, ikke tapping — ifølge Te Papa. I dag utføres de fleste polynesisk-inspirerte tatoveringer, også i Norge, med elektrisk tatoveringsmaskin. Håndstukket teknikk brukes fortsatt av enkelte praktikere, særlig innenfor samoansk tatau, men er langt mer tidkrevende og forbeholdt tatovører med den nødvendige opplæringen.

Konsultasjon og sesjon

Før en tradisjonell tatovering settes en konsultasjon der tatovøren og mottakeren avklarer design og plassering. For samoansk pe'a er det tufugaen — mestertatovøren — som avgjør hvordan tatoveringen faktisk skal se ut, og valget av tufuga er derfor avgjørende for resultatet, ifølge National Park Service.

Selve tatoveringen tar sjelden én sesjon. En pe'a fullføres typisk over flere uker eller måneder, delt inn i flere stadier med healingtid mellom hver, ifølge samme kilde.

Forberedelse: hva du bør vite før du bestiller

NHI råder alle som overveier en tatovering til å være sikre på avgjørelsen, på plasseringen og på designet før sesjonen, og til å undersøke tatovørens kompetanse og rykte i forkant. Du bør ikke la deg tatovere mens du er påvirket av alkohol eller andre rusmidler, eller hvis du er usikker.

Ifølge NHI bør du kontrollere at tatovøren vasker hendene, bruker rene hansker og benytter sterilt utstyr fra uåpnet pakning, og at huden desinfiseres før arbeidet starter. NHI advarer også om at hygienereglene utenfor Norge ikke nødvendigvis er like strenge som de norske, noe som er relevant hvis en tradisjonell tatovering settes under reise i Stillehavet.

Regler for tatoveringslokaler i Norge

Tatoveringsvirksomhet i Norge er regulert i hygieneforskriften (FOR-1998-05-06-581). Forskriften krever at tatoveringslokaler skal være godkjent av kommunen før virksomheten kan starte, og kommunen skal behandle søknaden innen tre måneder. Utstyr som penetrerer huden eller slimhinner skal være sterilt, og huden skal desinfiseres før tatovering. Se gjennomgangen av tatoveringsmaskiner og regelverket for mer om kravene til utstyr.

Ettervern etter en tradisjonell tatovering

Ifølge NHI bør en ny tatovering ha minst to uker på å hele overfladisk. Bandasjen skal fjernes etter 24 timer, og huden skal deretter vaskes forsiktig med ren, uparfymert såpe og vann og klappes tørr — ikke gnis — med en ren klut eller papirhåndkle.

NHI anbefaler å smøre på en antibakteriell salve daglig i healingfasen, følge opp med mild fuktighetskrem, og unngå klær som gnisser mot tatoveringen. Skorper skal ikke rives av, og huden bør skjermes for sol i minst et par uker. NHI råder til å kontakte lege ved tegn på infeksjon, selv om alvorlige bakterielle infeksjoner er uvanlige etter faglig utført arbeid.

Familien og fellesskapets rolle under sesjonen

Under en tradisjonell samoansk pe'a-sesjon er det vanlig at familie og lokalsamfunn er til stede. Tufugaen arbeider ofte sammen med assistenter som strekker huden og tørker bort blod og pigment, og samoanske kvinner har tradisjonelt sunget for å avlede oppmerksomheten fra smerten hos den som tatoveres, ifølge National Park Service. Tatoveringen er dermed sjelden en privat affære — den er en kollektiv seremoni.

De viktigste polynesiske tatoveringsstilene

Før du velger en tatovør, er det viktig å forstå de ulike stilene og hvor de kommer fra. Her er en oversikt over de viktigste polynesiske tradisjonene og hva som karakteriserer dem.

• Samoansk tatau (pe'a for menn, malu for kvinner): utført av en tufuga tā tatau med et håndholdt redskap av bein, au ta, som bankes inn i huden — ikke med bambusnål. Dekker midje til knær for pe'a, ifølge Te Papas samling.
• Maorisk tā moko: skåret med meisler (uhi), ikke stukket. Var i klassisk form ansiktstatovering knyttet til status og avstamning, ifølge Te Papa.
• Hawaiisk kākau: dokumentert av europeiske oppdagere sent på 1700- og tidlig på 1800-tallet, viste avstamning, sosial rang og åndelig beskyttelse, ifølge University of Hawaiʻi at Mānoa.
• Tongansk tātatau: dokumentert siden minst 1640-tallet og knyttet til «fonua» — et begrep som rommer land, identitet og tilhørighet, ifølge Te Papas blogg.
• Markesisk patutiki: utført av spesialiserte mestere (tuhuna patutiki) som en del av modningsriter og forbundet med mana, åndelig kraft, ifølge Casoar.
• Fijiansk veiqia: en tradisjon for kvinner, tatovert av spesialiserte tatovører når en jente nådde puberteten, med mønstre på armer, rygg og bryst, ifølge visuell kunstner Dulcie Stewart, sitert i Fiji Times. Praksisen gikk i glemmeboken over tid, men er i dag under gjenoppliving gjennom The Veiqia Project.

Kommersiell «tribal»-stil versus tradisjon

Et vanlig problem er at generiske «tribal»-design — sorte, spisse mønstre uten forankring i en bestemt tradisjon — selges som polynesisk tatovering uten at de har noe med de faktiske tradisjonene å gjøre. Maorisk tā moko er et konkret eksempel: det er en avstamnings- og statusmarkering skåret med meisler, ikke en generisk «tribal»-stil, ifølge Te Papa.

Debatten om hvem som har rett til å bære polynesisk-inspirerte symboler er godt dokumentert og gjennomgås i artikkelen om tribal-tatoveringer i polynesisk kunst. Kort fortalt tilbyr mange maoriske tatovører kirituhi — tatoveringer inspirert av tā moko-estetikken, men uten den kulturelle og genealogiske betydningen som tā moko er forbeholdt maorier å bære.

Hvem har rett til å utføre en tradisjonell tatovering

Håndstukket samoansk tatovering har lenge vært knyttet til rang og tittel, med høvdinger og deres hjelpere fra fremtredende familier, ifølge National Park Service. Dette er en av grunnene til at en tradisjonell tatovering ikke kan bestilles på samme måte som andre tatoveringsstiler — verktøyet, opplæringen og retten til å utøve håndverket er knyttet til bestemte familier og samfunn.

Regler for tatoveringsblekk

EUs REACH-restriksjon på kjemikalier i tatoveringsblekk har vært gjeldende i Norge siden 5. januar 2022. To pigmenter, Pigment Blue 15:3 og Pigment Green 7, fikk utsatt frist og ble forbudt fra 5. januar 2023, ifølge Miljødirektoratet. Restriksjonen omfatter rundt 4 000 stoffer, deriblant kreftfremkallende stoffer, allergener og enkelte metaller, og gjelder likt for alle typer tatovering, uavhengig av stil eller tradisjon.

Praktiske neste steg

Skal du bestille en tradisjonell eller tradisjonsinspirert polynesisk tatovering, er det verdt å undersøke tatovørens bakgrunn og hvilken tradisjon og teknikk de faktisk arbeider i, be om en konsultasjon før du bestiller en sesjon, og sjekke at studioet følger kravene i hygieneforskriften til godkjent lokale og sterilt utstyr. Sett av tid: en tradisjonell tatovering er sjelden gjort i én sesjon, og NHIs råd om ettervern bør følges etter hver sesjon.

Tradisjonen i dag

Flere av de polynesiske tatoveringstradisjonene som ble fortrengt av kolonitiden og kristen misjon, er i dag under gjenoppliving. Hawaiisk kākau var nesten et tapt håndverk før en fornyelse startet tidlig på 1990-tallet, ifølge University of Hawaiʻi at Mānoas forskningsguide, som nevner utøveren Keone Nunes som en sentral kulturbærer for kākau. Fijiansk veiqia er under gjenoppliving gjennom The Veiqia Project, og tongansk tātatau har hatt en jevn gjenoppblomstring siden slutten av 1990-tallet med hjelp fra samoanske mestertatovører, ifølge Te Papas blogg.