De 5 smarteste havdyrene i verden

Intelligens under vannet

Når vi tenker på intelligens i dyreverdenen, tenker vi ofte på primater og fugler. Men under havet lever noen av planetens mest fascinerende dyr. Fra arter som bruker verktøy til arter som løser kompliserte oppgaver, viser havets mest studerte eksempler at kognisjon ikke bare handler om hjernestørrelse, men om hvordan hjernen brukes. Det finnes ingen offisiell rangering av havdyrs intelligens – «smartest» betyr her dokumentert læring, problemløsning og sosial kompleksitet, ikke et målt IQ-tall. Møt fem av havets mest studerte skapninger.

Tall og trender

Havdyrs intelligens måles ikke som ett samlet IQ-tall, men gjennom konkrete forsøk med læring, problemløsning og selvgjenkjennelse. I en test av rensefisken Labroides dimidiatus skrapte 17 av 18 testede individer av en økologisk relevant markering først etter å ha sett den i et speil, ifølge en studie i PLOS Biology. Blekksprutens hud kan endre farge og mønster på ned til 200 millisekunder – omtrent like raskt som et menneskeblunk, ifølge Divers Alert Network. Slike funn viser at kognisjon i havet finnes i mange ulike former, ikke som ett tall som kan rangere artene mot hverandre.

1. Blekkspruten – et nervesystem uten sidestykke

Blekkspruten regnes som det mest intelligente virvelløse dyret i havet og har et velutviklet nervesystem, ifølge Store norske leksikon. Nervesystemet er uvanlig fordelt: rundt 60 prosent av hjernecellene sitter ute i de åtte armene, og en avkuttet arm kan fortsatt bevege seg på egen hånd, ifølge Titan, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo. De åtte armstrukturene omtales populært som «ni hjerner», men er ifølge forskere ved UiO hjernelignende strukturer og ikke egne, separate hjerner – alle hjernecellene er koblet sammen til ett nervesystem.

Blekkspruter kan lære av å observere hverandre: i et forsøk lærte en utrent blekksprut å velge riktig kule etter å ha sett en trenet artsfrende gjøre det først, ifølge Store norske leksikon. Arten bruker også verktøy – en kokosnøttbærende blekksprut (Amphioctopus marginatus) er observert å samle sammen, bære og sette sammen kokosnøttskall som bærbart skjul, en atferd forskerne beskrev som det første dokumenterte tilfellet av verktøybruk hos en virvelløs art, ifølge studien i Current Biology, omtalt av ScienceDaily. Ved Seattle Aquarium lærte kjempestillehavsblekkspruter å skru opp skrukorkede glass og etter hvert barnesikrede bokser for å komme til mat, først i løpet av rundt 15 minutter og senere på et par minutter, ifølge Scientific American.

Blekkspruter kan også endre farge og mønster på huden ved hjelp av tallrike pigmentceller som trekkes sammen eller brer seg ut, ifølge Store norske leksikon. Hos blekkspruten og dens nære slektninger skjer fargeskiftet på så lite som 200 millisekunder – omtrent like raskt som et menneskeblunk, ifølge Divers Alert Network. Fordi blekkspruter regnes som kognitivt avanserte, er de regulert på linje med virveldyr i forsøksdyrregelverket: dyrevelferdsloven, forskriften om bruk av dyr i forsøk og EUs forsøksdyrdirektiv beskytter blekksprutartene også i Norge, ifølge Norecopa.

2. Delfinen – dyret med sitt eget navn

Delfiner har en stor hjerne i forhold til kroppsstørrelsen, men tettheten av nerveceller i hjernen er lav – trolig brukes mye av hjernekapasiteten til å bearbeide lydsignaler, ifølge Store norske leksikon. De samarbeider om å fange bytte, leker sammen, kan læres opp til å utføre kompliserte oppgaver i fangenskap, og hukommelsen deres synes å være god, ifølge samme kilde.

Hver delfin utvikler sin egen «signaturfløyte» – et individuelt lydmønster som andre delfiner kjenner igjen selv når det spilles av som en kunstig lyd uten den opprinnelige stemmen. Delfiner er observert å bruke hverandres signaturfløyter når de tilsynelatende henvender seg til en bestemt flokkfelle, ifølge forskning fra University of St Andrews, publisert i PNAS og omtalt av Nature.

Verktøybruk er også dokumentert hos delfiner: i Shark Bay i Australia bærer enkelte hunndelfiner en marin svamp på snuten mens de leter etter fisk langs havbunnen, trolig for å beskytte snuten mot skarpe steiner og skjell. Blant avkom av svampbrukende hunner tar 91 prosent av døtrene i bruk teknikken, mot 25 prosent av sønnene, ifølge en studie i PLOS ONE.

3-5. Andre intelligente havdyr

Sjøoteren bruker steiner som verktøy for å knuse skjell og muslinger, ofte liggende på ryggen med en stein balansert på brystet som ambolt. Forskere har dokumentert at sjøotre ved Bennett Slough Culverts i California bruker de samme steinene som ambolt gjentatte ganger over et tiår, og at bruken etterlater seg gjenkjennelige slitasjespor på steinene og karakteristiske bruddmønstre i skjellene, ifølge en studie i Scientific Reports.

Rensefisken (Labroides dimidiatus), en liten korallrevfisk, er en av svært få ikke-pattedyrarter som har bestått speiltesten for selvgjenkjennelse: da forskere merket fiskene med en brun markering bare synlig i speil, forsøkte de å skrape den av seg foran speilet – 17 av 18 testede individer besto testen, den høyeste beståttraten som er målt hos noen dyreart utenom menneskeaper, ifølge en studie i PLOS Biology.

Spekkhoggeren lever i tette familieflokker ledet av eldre hunner, og hver flokk har sin egen «dialekt» av lyder som gjør at individer kjenner igjen sin egen flokk, ifølge Store norske leksikon. Spekkhoggersamfunnet er sterkt matriarkalsk, og flokkene lærer bort jaktteknikker fra generasjon til generasjon – blant annet karuselljakt, der 10–15 dyr samler sild i en tett kule før de slår den bevisstløs med halefinnen, ifølge samme kilde.

Hva lærer vi fra havets intelligente dyr?

Studiet av marin intelligens lærer oss at intelligens ikke er én egenskap, men mangfoldig. En blekksprutens intelligens er svært annerledes fra en delfins, og begge er svært ulike menneskets intelligens. Eksemplene over gir ikke grunnlag for å rangere artene mot hverandre på en skala – de viser heller ulike løsninger naturen har funnet for å tenke, huske og løse problemer. Mange av disse dyrene er samtidig utsatt for menneskelig påvirkning gjennom overfiske, forurensning og klimaendringer, og bedre kunnskap om deres kognitive evner kan bidra til å styrke vernet av dem og økosystemene de lever i.