Stumfilm: En guide til kinoens barndom

Stumfilmens storhetstid

Stumfilm er film uten innspilt lyd, og dermed også uten hørbar dialog, ifølge Store norske leksikon. Stumfilmens storhetsperiode varte fra filmmediets gjennombrudd i 1895 til slutten av 1920-tallet, da lydfilmen kom, ifølge Store norske leksikon.

Årene mellom 1910 og 1930, da stumfilmperioden gikk mot slutten, regnes som en svært fruktbar og innovativ periode for filmmediet, ifølge Store norske leksikon. Den klassiske Hollywood-filmen hadde sin opprinnelse i disse årene, mens fransk impresjonisme, tysk ekspresjonisme og sovjetmontasjen etablerte seg i Europa.

Robert Wienes Dr. Caligaris kabinett (1919) ble stildannende med sin ekspresjonisme i iscenesettelse, scenografi og spill, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilm i dag

Årlig arrangeres det stumfilmfestivaler rundt om i verden, som i Pordenone og San Francisco, og flere større filmfestivaler har et stort repertoar av stumfilm i programmet, ifølge Store norske leksikon. I Bologna vises det hvert år nyrestaurert stumfilm under festivalen Il Cinema Ritrovato, ifølge Store norske leksikon.

Bevaring av filmarven

Verdens filmarkiver er fra 1938 sammensluttet i den internasjonale organisasjonen Fédération Internationale des Archives du Film (FIAF), ifølge Store norske leksikon. The National Film Archive i London ble opprettet i 1935, og samme år ble The Museum of Modern Art Film Library etablert i New York og Cinémathèque Française i Paris, ifølge Store norske leksikon. Norge fikk sitt filmarkiv i 1955 ved opprettelsen av Norsk Filminstitutt, ifølge Store norske leksikon. Gjennom samarbeid innen FIAF kom flere forsvunne norske spillefilmer til rette, blant annet Peter Lykke-Seests Historien om en Gut (1919) og Walter Fyrsts Trollelgen (1927), ifølge Store norske leksikon. Instituttet har ved gjennomgang og verifisering av sine uregistrerte samlinger funnet tapte internasjonale klassikere, som den komplette versjonen av Carl Theodor Dreyers La Passion de Jeanne d’Arc (1928) og Mauritz Stillers Vingarne (1916), ifølge Store norske leksikon.

Når musikk og film forenes

Stumfilmvisninger var sjeldent stumme, for det var vanlig å tonesette filmene med live-musikk i kinosalen, ifølge Store norske leksikon. Pianister, organister og orkestre spilte musikk som akkompagnerte handlingen på lerretet. Komposisjonene varierte fra noteark til ren improvisasjon, ifølge Store norske leksikon.

Brødrene Lumières første visninger av kinematografen i Paris 1895 ble angivelig akkompagnert av en pianist, ifølge Store norske leksikon. I stumfilmens tidlige fase fantes ingen felles standard for filmmusikk. Den enkelte kino bestemte hva som skulle spilles, og besetningene kunne variere fra en enkelt pianist eller organist til et helt orkester, ifølge Store norske leksikon.

Det ble i mange tilfeller skrevet originalmusikk til filmene, men få slike noteark har overlevd, ifølge Store norske leksikon. Camille Saint-Saëns skrev originalmusikk til filmen L'Assassinat du duc de Guise allerede i 1908, ifølge Store norske leksikon.

Ny inspirasjon for filmskaper

Den filmhistoriske innflytelsen fra filmskapere i stumfilmperioden, slik som Sergej Eisenstein og Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, kan ikke undervurderes, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilm-æraen brakte med seg de første filmstjernene, for eksempel Charlie Chaplin, Laurel and Hardy, Harold Lloyd og Buster Keaton, ifølge Store norske leksikon. Enkelte skuespillere fortsatte sine karrierer etter at lydfilmen fortrengte stumfilmen i slutten av 1920-årene, andre ikke, ifølge Store norske leksikon.

Musikalkomedien Singin' in the Rain (1952) handler blant annet om denne vanskelige overgangen for mange Hollywood-skuespillere, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilmens varige arv

Stumfilmens visuelle fortellingsteknikker danner fortsatt grunnlag for moderne filmmaking.

Arven etter stumfilmmusikken var tydelig i lydfilmens tid, ifølge Store norske leksikon.