Ragnarok og fem andre myter om verdens undergang

Menneskets største frykt — fortalt som mytologi

Knapt noen kultur har unnlatt å spørre hvordan verden tar slutt. Fra Skandinavia til Mesoamerika har mennesker fortalt historier om undergang — og, i de fleste tilfeller, om hva som kommer etterpå. Denne artikkelen går gjennom seks slike myter: det norrøne Ragnarok, hinduismens Kali Yuga, maya-kalenderens 13. b'ak'tun, zoroastrismens frashokereti, Johannes' åpenbaring i Det nye testamente og aztekernes femte sol.

Fortellingene stammer fra svært ulike tider, steder og trossystemer, men flere av dem deler et mønster: en katastrofal slutt etterfølges av at verden fødes på nytt.

1. Ragnarok — Den norrøne undergangen

I norrøn mytologi innledes Ragnarok av tre år med ufred og krig der samfunnet bryter sammen. Deretter kommer fimbulvinteren — tre sammenhengende år med kulde der jorden fryser til is. Ulven Fenrir sluker Odin, som hevnes av sønnen Vidar. Tor beseirer Midgardsormen, men dør selv av giften den sprøyter over ham. Heimdall og Loke dreper hverandre, og Frøy faller i kamp mot ildjotnen Surt. Fortellingen er kjent fra diktene Völuspá og Vafþrúðnismál i Den eldre Edda og fra Snorre Sturlasons Edda, ifølge Store norske leksikon.

Ragnarok ender likevel ikke i tomhet: et nytt land stiger opp av havet, med fosser og åkre som gror av seg selv. To mennesker, Liv og Livtrasir, har overlevd skjult i skogen Hoddmimes holt, og fra dem skal en ny menneskeslekt komme, ifølge samme kilde.

2. Kali Yuga — Den hinduistiske syklusen

I hinduistisk kosmologi skapes og ødelegges verden i endeløse sykluser kalt yugaer. En full syklus, en mahayuga, varer 4 320 000 år og består av fire tidsaldre i synkende lengde: Satya (Krita), Treta, Dvapara og Kali, ifølge Store norske leksikon. Den nåværende alderen, Kali Yuga, regnes tradisjonelt fra år 3102 fvt. og skal vare i 432 000 år, ifølge en oversikt over Kali Yuga — syklusen er dermed fortsatt i en tidlig fase, drøyt 5 100 år inn i sine 432 000.

Kali Yuga beskrives som den siste og mørkeste av de fire aldrene, der rettferdighet og moral svekkes. Når den er over, vender syklusen tilbake til Satya Yuga — gullalderen der verden igjen er ren, ifølge Store norske leksikon.

3. Maya-langtellingen — Kalenderen som ikke spådde undergang

Maya-sivilisasjonens langtellingskalender («Long Count») talte dager i perioder på 144 000 dager, kalt b'ak'tun. Den trettende b'ak'tun i denne syklusen ble fullført 21. desember 2012, om lag 5 125 år etter kalenderens utgangspunkt i år 3114 fvt., ifølge Smithsonians nasjonalmuseum for amerikanske indianere. Det finnes ingen inskripsjoner eller andre kilder som tyder på at maya selv oppfattet datoen som en katastrofal verdens undergang — kalenderen fungerer syklisk, og en ny langtelling begynte allerede 22. desember 2012, ifølge samme kilde.

Maya-mytologien, slik den er gjengitt i skriftet Popol Wuj, forteller at gudene forsøkte å skape mennesker flere ganger før de lyktes. Først på det fjerde forsøket formet de mennesker av maisdeig, ifølge Store norske leksikon.

4. Frashokereti — Den zoroastriske fornyelsen

I zoroastrismen, en av verdens eldste monoteistiske religioner, kalles den endelige fornyelsen av verden frashokereti. Ifølge læren skal Ahura Mazda til slutt vinne en avgjørende seier over det onde. De døde gjenoppstår og gjennomgår en dom: en strøm av smeltet metall renner over jorden, og alle mennesker må krysse den — for de rettferdige kjennes den ikke, mens den renser de urettferdige. Prosessen, ledet av frelserskikkelsen Saosyant, skal ta 57 år, og verden fremstår til slutt som renset, god og rettferdig, ifølge Store norske leksikon.

5. Johannes' åpenbaring — Den kristne apokalypsen

Det nye testamentets eneste apokalypse, Johannes' åpenbaring, skildrer i en rekke syner de siste tiders trengsler, kampen mellom Kristus og Antikrist, et tusenårsrike, verdens dom og til sist en ny himmel og en ny jord i det nye Jerusalem, ifølge Store norske leksikon.

6. Aztekernes femte sol

Aztekerne mente verden var skapt fem ganger. De fire foregående solene/verdenene var blitt ødelagt, og aztekerne så på seg selv som «solens folk» i den femte og nåværende solen, styrt av solguden Tonatiuh. Ifølge deres tro krevde Tonatiuh stadig næring for å fortsette ferden over himmelen, og menneskeofring ble oppfattet som tilbakebetaling av en kosmisk gjeld — nextlaoalli — som gudene selv hadde startet ved å kaste seg på offerbålet for å gi solen kraft, ifølge Store norske leksikon.

Aztekerne fryktet i tillegg en undergang hvert 52. år, når deres to kalendere falt sammen. Under seremonien «årsbindingen» ble alle ildstedene slukket til prestene tente en ny flamme på toppen av tempelet, for å sikre at verden fortsatte, ifølge samme kilde.

Apokalypse som sjanger

Betegnelsen apokalypse er gresk for «å avdekke», og brukes i religionshistorien om skrifter som varsler verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden — som regel formidlet gjennom syner fra overnaturlige vesener. Det eldste bevarte eksempelet i både jødedommen og kristendommen er Daniels bok i Det gamle testamente, og om lag tolv jødiske apokalypser er bevart i tillegg til Johannes' åpenbaring. Sjangeren har også sterke innslag i Koranen, særlig i surene 81, 82, 84 og 99, og i zoroastrisk litteratur, ifølge Store norske leksikon.

Et gjennomgående mønster

De fleste av mytene over følger samme grunnstruktur: en ødeleggelse etterfølges av at verden gjenoppstår eller fornyes — en ny jord i Ragnarok, en ny gullalder etter Kali Yuga, en renset verden etter frashokereti, en ny himmel og jord i Johannes' åpenbaring, og en ny sol i aztekernes kosmologi. Maya-langtellingen skiller seg ut: der de andre beskriver en fremtidig katastrofe, markerer 13. b'ak'tun bare avslutningen av én kalendersyklus av flere, uten at noen undergang noensinne var en del av fortellingen.

Hva mytene har til felles

Ragnarok, Kali Yuga, maya-kalenderens 13. b'ak'tun, frashokereti, Johannes' åpenbaring og aztekernes femte sol er svært ulike fortellinger, formet av forskjellige tider, steder og trossystemer. Likevel deler flertallet av dem et fellestrekk: undergang er sjelden et endepunkt i disse mytologiene, men et vendepunkt før noe nytt tar form.